Kasharkush, legenden om-
Da Gudene hadde skapt verden var den grå og formløs. Himmel og Jord løp i et med hverandre, og det fantes ingen former å legge øyet på. Da steg Kasharkush fram. Han skilte himmel og jord, reiste fjellene og grov ut dalene og la elvene i sine løp. Så fylte ham åsene med skoger og lot dyr og mennesker leve i dem.
Månen så det hele, og hun steg ned i det vakre landet for å vaske seg i elvene og sette foten i det myke gresset. Slik fikk Kasharkush se henne, og han ville straks gjøre henne til sin hustru. Han bød henne landet som bryllupsgave, og hun sa straks ja. De levde i fjellen og fikk fire sønner som de kalte Kashar, Rhubil, Kush og Khont. Men gudene var rasende på Kasharkush fordi han hadde ektet deres datter og hadde folkets gunst og de førte krig mot ham, men Kasharkush og hans sønner slo dem tilbake.
Da sendte Gudene nye helter til folkene og viste dem rikdomene som lå i landene nedenfor fjellene. Da Reiste Rhubil med sitt folk og bosatte seg ved den store elva i øst (Oberon) og Khont dro mot den store sjøen i vest (Grandsee) med sitt folk. Nok en gang gjord Gudene krig mot Kasharkush og denne gangen kunne han ikke stoppe dem uten å ødelegge landet. Da talte Kasharkush til sitt folk og sa:
Jeg har blitt en ulykke for mitt folk og mitt land. Jeg kan ikke lenger sette min fot blandt dere. Derfor setter jeg to voktere til å passe på dere. Tenetal skal voke over mine sønners folk i øst og Arental skal voke over mine sønners folk i vest. Så trekker jeg fjellene over meg, for ingen kan nekte Gudene deres vilje. Men jeg ligger her bare så lenge mitt folk er splittet og skal atter en gang oppstå når mit folk igjen er et.
Så lot han av sin kropp springe de to vokterene og reiste fjellet over seg. Det ble det største berget blandt fjellen, for Kasharkush var en veldig mann. Da gråt hans folk, men mest gråt Månen, for hun elsket sin mann høyere enn noe annet og hun gråt så nesten alt lyset og varmen hennes randt ut som store tårer. Der de traff marken ble de til de edelsteiner og krystaller man finner i fjell og stein. Så kledte hun seg i sørgeslør.
Slik har det seg at Kasharkushfjellet har sitt navn og at Månen er blek og svak. Og når hun danser sin sørgedans skygger sørgesløret for henne så vi av og til ser henne helt, av og til halvt og av og til ikke i det hele tatt.
