Magi, samaransk

Fra EC
Hopp til: navigasjon, søk

I tiden fram til Numenas død var samaranske magikere stort sett sjamaner med enkle ritualer som kunne manifestere ilddemonene som ledet det samaranske samfunnet når de var utenfor landets grenser. Evnene til disse sjamanene begrenset seg til å kalle fram demonene, og til å foreta såkalte "drømmereiser", som man ikke lenger vet noe særlig om. Men i tiden rundt den ammadiske dronningens død, for 1182 år siden, begynte kontakten med Ammadia, Valeria og Khont å bli såpass utbredt at de magiske prinsippene de andre kulturene fulgte påvirket bruken av magi også i Samara. Det var spesielt to viktige pådrivere for modernisering av magien på den tiden, Achmed ibn-Kharsan og hans rival Hassan ez-Zudein, som på hver sin måte forsøkte å bringe system inn i magibruken i sultanatet. Særlig var ez-Zudein viktig - blant annet deltok han på et sagnomsust symposium for magi arrangert av den khontiske magikeren Vespet Dhant, og brakte moderne ideer inn i magien. De nye magikerne i tiden etter dette var i stand til å påkalle flammer, sende drømmer til andre, og til å framkalle demoniske skapninger uten de tunge, kompliserte ritualene deres forgjengere hadde måttet gjennomgå. Likevel tok det ennå tre hundre år før samaransk magi virkelig vant internasjonal respekt, da den kjente fandrisk-samaranske magikeren Mehmet al-Azrad løste Vespets Andre Arkanum og skapte en bølge av interesse for magien i sultanatet. Al-Azrad skrev også det sentrale magiteoretiske verket Linea & Nexi, som fortsatt er en slags bibel for skolemagikere. Mytene forteller også at al-Azrad forandret arvematerialet i innbyggerne i provinsene Basr-al-Hemnet og Razh-ibn-Zathuri, og omgjorde den fandriske befolkningen der slik at den ble mer troende til å ha magiske evner. Blant andre folkeslag er omtrent én av hundre i stand til å lære enkel magi, mens én av tusen kan bli en skikkelig magiker, mens blant khezerne, som folkeslaget ble hetende, er én av tjue i stand til enkel magi, mens én av hundre kan bli en skikkelig magiker. Etter al-Azrads, og noe senere Habroum ibn-Khesams, virke, ble den trilske skolemagien mer kjent i Samara, mens samaransk magi ble langt mer kjent i landene i nord, og internt i Samara ble magikerne stadig flere og mektigere.

De magiske tradisjonene har beholdt sitt fokus på de gamle verdiene. Disse er basert på egenskapene til Samaras to guder, Sa'illah og hans kone Behuddina, og deres etterkommere, som utgjør styresmakten i landet. Sa'illah og hans mannlige etterkommere er vesener av levende ild, og derfor er kontroll over ild og demoniske skapninger sentralt i samaransk magi. Behuddina og hennes etterkommere er åndelige vesener av søvn og drømmestoff, og derfor er også kontroll over søvn og drømmer sentralt i magien. En ung khezisk eller samaransk magiker lærer seg magi som dreier seg om slike ting først - kontroll over ild, søvn og drømmer er regnet som absolutt grunnleggende for magiferdigheter i sultanatet. De som er mektige nok til å ende opp som hoffmagikere eller andre profesjonelle magikere i Samara forventes også å lære å påkalle demoner, slik at emirene og sultanen kan dukke opp på steder som er utenfor deres egentlige sfære. Det har seg nemlig slik at ilddemonene ikke er i stand til å holde seg manifestert over tid i områder der det er for kaldt for dem. Andre former for magi, og spesielt utenlandsk skolemagi, er domenet til de aller mektigste magikerne, som har kapasitet til å sette seg inn i den innfløkte teoretiske tankegangen som kreves for slikt. Det å mestre trilsk skolemagi er regnet som det ypperste tegn på magisk talent, og svært få samaranere når dette nivået.