Chazin, Slaget ved

Fra EC
Revisjon per 9. feb. 2010 kl. 16:05 av Staalej (diskusjon | bidrag)
Hopp til: navigasjon, søk

Det har stått to slag ved Chazin, og begge omtales som Slaget ved Chazin til stor forvirring for ikke-calabrinere.


Det første slaget ved Chazin - 305 eN (658 fE)

Året etter at Storhertug Sal de Scurque gav Calabria selvstendighet i 304 eN (657 fE), angrep Rahel det unge landet. Drevet av sin brennende loyalitet til Dronningen samlet calabrinerne seg i elvedalen der elven Sira tømmer seg i Ridar ved Calabrias vestgrense. Dette er den eneste farbare veien mellom Rahel og Calabria. I slagets første dag ble calabrinerne slått tilbake, men under ledelse av Grev Otokar I klarte calabrinerne å sperre det trange passet og drive rahelerene tilbake. Dette slaget sementerte Calabria som statsdannelse, og la samtidig grunnlaget for det varige fiendskapet mellom de to statene. I forbindelse med slaget eller like etter ble borgen ved Chazin bygget, som et varig værn mot den rahelske trussel.


Det andre slaget ved Chazin - 1020 eN (328 eE)

I biblioteket i Phoraballi ligger et illuminert manuskript som beskriver hendelsene i Toft i 1000 eN (309 eE). I etterskriften står følgende å lese:

Etterskrift

I det håndens år 1020 eN (328 eE) kom igjen et angrep fra Tsjudiske røvere, men denne gangen gikk de mot tomme borgtårn i Chazin. Ved svik var soldatene der blitt drept på forhånd. Måten det var gjort på var umulig å avsløre. Utenfor ble bare funnet spor av store katter. Det 1. lansérregimentet var like i nærheten og ilte til for å slå barbarene tilbake.

Grev Robert, Lancercaptein Hernand, Captein Hubert, Captein Cedric, Captein Alexandre og Captein Jorge. døde der, side om side, under den Calabrinske fanen. De hadde sloss i flere timer da Hernand segnet om med en pil i øyet. Straks etter falt Greven, deretter Hubert, så Cedric, etter det Jorge og tilslutt Alexandre. Alle falt de i et i et desperat forsøk på å forsvare Chazinpasset mot de forferdelige hordene. Takket være deres ofre greide resten av hæren å nå fram i tide. Tsjudene ble raskt nedkjempet og de falne brakt hjem i sorg.

Den tapre Kommandanten og hans trofaste Capteiner, senere kalt "De seks Tapre", ble gravlagt i Coratempelet i Phoraballi, i nærvær av Dronningen og sine familier. Ikledd fulle rustninger og med sine våpen ved sin side ligger de i en sarkofag av svart Calabrinsk marmor og sover de dødes evige søvn. Over sarkofagen ligger den fanen de hadde med til Toft, Det falske paradis i det Håndens år 999 eN. Måtte deres sjeler blir vel motatt av den hellige St. Loup i dødsriket.

  • Fortellingen avsluttet 13. Oktober i det Håndens år 1020 etter Numenas fødsel.


Se også: