Forskjell mellom versjoner av «Kashárkush, legenden om-»

Fra EC
Hopp til: navigasjon, søk
(New page: Da Gudene hadde skapt verden var den grå og formløs. Himmel og Jord løp i et med hverandre, og det fantes ingen former å legge øyet på. Da steg Kashárkush fram. Han skilte himmel og...)
(Ingen forskjell)

Revisjonen fra 26. mar. 2007 kl. 10:28

Da Gudene hadde skapt verden var den grå og formløs. Himmel og Jord løp i et med hverandre, og det fantes ingen former å legge øyet på. Da steg Kashárkush fram. Han skilte himmel og jord, reiste fjellene og grov ut dalene og la elvene i sine løp. Så fylte ham åsene med skoger og lot dyr og mennesker leve i dem.

Månen så det hele, og hun steg ned i det vakre landet for å vaske seg i elvene og sette foten i det myke gresset. Slik fikk Kashárkush se henne, og han ville straks gjøre henne til sin hustru. Han bød henne landet som bryllupsgave, og hun sa straks ja. De levde i fjellen og fikk fire sønner som de kalte Kashár, Rubil, Kush og Khont. Men gudene var rasende på Kashárkush fordi han hadde ektet deres datter og hadde folkets gunst og de førte krig mot ham, men Kashárkush og hans sønner slo dem tilbake.

Da sendte Gudene nye helter til folkene og viste dem rikdomene som lå i landene nedenfor fjellene. Da Reiste Rubil med sit folk og bosatte seg ved den store elva i øst (Oberon) og Khont dro mot den store sjøen i vest (Grandsee) med sitt folk. Nok en gang gjord Gudene krig mot Kashárkush og denne gangen kunne han ikke stoppe dem uten å ødelegge landet. Da talte Kashárkush til sitt folk og sa:

Jeg har blitt en ulykke for mitt folk og mitt land. Jeg kan ikke lenger sette min fot blandt dere. Derfor setter jeg to voktere til å passe på dere. Tenetal skal voke over mine sønners folk i øst og Arental skal voke over mine sønners folk i vest. Så trekker jeg fjellene over meg, for ingen kan nekte Gudene deres vilje. Men jeg ligger her bare så lenge mitt folk er splittet og skal atter en gang oppstå når mit folk igjen er et.

Så lot han av sin kropp springe de to vokterene og reiste fjellet over seg. Det ble det største berget blandt fjellen, for Kashárkush var en veldig mann. Da gråt hans folk, men mest gråt Månen, for hun elsket sin mann høyere enn noe annet og hun gråt så nesten alt lyset og varmen hennes randt ut som store tårer. Der de traff marken ble de til de edelsteiner og krystaller man finner i fjell og stein. Så kledte hun seg i sørgeslør.

Slik har det seg at Kashárkushfjellet har sitt navn og at Månen er blek og svak. Og når hun danser sin sørgedans skygger sørgesløret for henne så vi av og til ser henne helt, av og til halvt og av og til ikke i det hele tatt.

Se også