Nordsal, slaget ved

Fra EC
Revisjon per 21. jul. 2010 kl. 10:44 av Staalej (diskusjon | bidrag) (Ny side: som fortalt av Harad Narada, som kjempet med Subhur Dhaiach. Nordsal var tøft. Vi kjempet som løver. Byen har ringmur, seks meter høyt. Et tårn for hvert andre bueskudd. Porten var av …)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til: navigasjon, søk

som fortalt av Harad Narada, som kjempet med Subhur Dhaiach.

Nordsal var tøft. Vi kjempet som løver. Byen har ringmur, seks meter høyt. Et tårn for hvert andre bueskudd. Porten var av stål, uknuselig. 6000 mann ventet oss bak murene.

Det var tidlig morgen da vi gikk for å bryte muren. Ved Anthas hjelp drepte våre bueskyttere mange av de som voktet muren. Raskt som solen klatret vi opp murene på våre nysnekrede stiger. Mange døde på vei opp, for pil eller spyd. Oppe på muren var vi uslåelige. Vår villskap er Anthas villskap. Selv drepte jeg over tredve der oppe. Blodet ble til brune flekker på de svarte buksene mine. Mange døde, også av våre.

Da muren var ryddet, kom Subhur opp. Han var over seksti, sterk, rank og blid over døden han fikk se. Han pekte ut for oss hvor vi skulle, jeg var tre mann fra ham da. Det regnet piler, men Subhur stod oppreist og smilte, selv om han lot en mann skjerme seg med et skjold. Vi skjøt alle vi kunne se, mens vi verget oss mot pilene som kom i mot. De raskeste av mennen gikk ned og drepte alle som kunne skyte mot oss fra husene. Fra tårnene vi hadde erobret, drepte va alle byens bueskyttere.

Så gikk vi inn i byen. Vi gikk fra hus til hus og drepte de vi kom over. Vi sparte kvinner med små barn, for de sloss ikke. Mennene drepte vi, også kvinner som grep etter noe der vi kom. Snart hadde vi fått åpnet porten, og styrken vår kom fulltallige inn i byen. Ravnarikingene ble trengt oppover mens vi fylte gatene som en flom. I nærkamp var de svakere enn oss, nær sagt alle. De var tom for piler, og vi lot være å skyte på dem, for det er Anthas vilje at man skal sloss på like fot. Likevel falt de som gras for ljåen. Snart var vi ved byens torg, der kong Perignon stod med sin livgarde, mer enn 800 mann.

Perignon var feig som en kattunge. Han ba om nåde og lovet oss riket. Fra seg av raseri over denne fornærmelsen ga Subhur ordre om angrep. Vi hugg oss vei gjennom garden, mange døde, også av våre. Blodet lå som gjørme rundt støvlene, falt man, kunne man drukne. Subhur var gal av raseri, og forlangte å gå først i troppen, Han ville selv drepe Perignon. Vi var alle bak ham. Da dro en av de ravnske slangene fram en pil, han hadde spart den. Han skjøt Subhur. Vi skrek alle, og løp til hærføreren. Han døde straks, med ett smil på leppene. Han visste vi hadde vunnet.

Nahatna Asheia tok over ledelsen, og beordret dem alle drept, men kongen ville han ha levende. Snart skrittet han over de falne, til stedet der to av Anthas sønner holdt den falne Perignon. Nahatna dro sverdet, og dedikerte offeret til Subhurs minne. Perignon skrek som en småjente, og tårene trillet. Vi lo alle godt av ham, før hodet hans trillet nedover likberget og ble vasket vekk i blodfloden. Kroppen hengte vi på muren slik at ravnene kunne spise den.

To mann hadde fått fatt i den ravnske bueskytteren som drepte Subhur. De hadde skånet ham. Ham hengte vi og på muren, men han var levende. Det gikk åtte dager før livet ebbet ut, og da hadde ravnene alt spist ham. De to ble rikelig belønnet for å skjenke oss denne rettferdigheten.