Radal, massakren i

Fra EC
Revisjon per 21. jul. 2010 kl. 10:48 av Staalej (diskusjon | bidrag) (Ny side: Slik den ble fortalt om av øyenvitnet Geirr Låve. ''I det Numenas år 1164, angrep vår egen skjendige konge sitt folk og lot på grusomste vis sine soldater myrde hans trofaste underså…)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til: navigasjon, søk

Slik den ble fortalt om av øyenvitnet Geirr Låve.

I det Numenas år 1164, angrep vår egen skjendige konge sitt folk og lot på grusomste vis sine soldater myrde hans trofaste undersåtter. Kong Perignon II, forbannet være hans navn til evig tid, var av nedrigste sort, og blindet av hat til alt som måtte smake av gudedyrkelse sendte han en mektig hær mor Radal. Jorden skalv under jernbeslåtte støvlene på sin vei mot vår kjære dal, som skulle så brutalt bli offer for kongens nykker.

Det var en vakker vårkveld vi først kunne se bålrøyken fra kongens tropper. De la seg til på høydene rundt våre gårder og landsbyer, fem mann her, ti mann der. Vi bekymret oss ikke for mye, helst trodde vi vel at de var der for å beskytte oss mot en fiende vi ikke kjente, for å vokte over oss i en farlig verden. Snart gikk ryktene om at det lå tusen og atter tusen mann der elva Ra renner ut i Svartsjøen, og vi undret oss over hvem de var der for å møte. En slik styrke kunne vel bare brukes til å møte en fremmed hær?

I tre uker lå soldatene i ro. Visst tok de kveg og sauer fra oss, visst banket de på døren om kveldene og forlangte vin og øl, men vi lot oss ikke skremme. Det var få tilfeller av overgrep. Styrkene var disiplinerte og i godt hold, det var ingen grunn for dem til å gå løs på oss. Men uroen vokste rundt gjeterbålene om kvelden. Snart gikk de unge mennene husimellom med urovekkende budskap. En hadde hørt soldatene nevne at de ikke ville sloss mot sine egne, en hadde sett hærførerne stå med kart og se ut over dalen, vinke og peke, som om de planla et slag.

Så, rett etter midnatt den 21. dagen, våknet vi av stridsklarinetter som blåste til angrep. Vi sprang ut og så mot den lyse forsommerhimmelen at soldatene var spredt rundt oss. Som fisker i en not sto vi nakne i natten. Mennene sprang inn etter våpen, mens kvinnene tok barna og løp mot gjemmestedene vi har i engene og løene. Men det var for sent. Straks kom pilene ut av skogen, der kongens bueskyttere ventet på oss om hauker på duer. Mange av oss kom rustet ut akkurat i tide til å se våre kjære falle døde til jorden. Min elskede Ranveig og våre to gutter Hans og Tarald døde like nedenfor kvernhuset der de kanskje kunne ha funnet ly mot kongens vanvittige raseri. Gale av sorg løp mange mot skogen, for også de å dø brått og uten ærlig kamp.

Men radølen har kjempet for sitt før, og snart hadde vi bitt oss fast. Fra flere gårder kom folk løpende og samlet seg i det store steinhuset på Bø. Der kunne ikke soldatene nå dem uten å møtes mann til mann. Jarle Braute på Hammar samlet mange menn og strøk oppover lia til hest. Der kom de i kamp med kongens leiesvenner, og drepte mange før de selv falt for overmakten.

Selv kom jeg meg som ved et mirakel opp i skogbrynet uten å bli rammet av pilene. Og der inne, blant småtrærne og buskene og de mektige stammene som reiste seg opp over dem, var det jeg som var jegeren. Snart falt kongens menn døde til marken uten å vite hva som traff dem. En fikk likevel vite det - en sersjant jeg fikk fatt i, som døde langsomt mens jaktkniven min delte ham på midten. Hele natten jaget jeg, mens ildsøylene ble flere etter som våre elskede gårder ble stuket i brann av bandittene. Den kvelden brant Huse, Mo og Hammar, Steine, Bråten og Redet. Men Bø fikk de ikke fyr på. Huset var av stein og taket av skifer. Der måtte Perignons menn, forbannet være hans navn til evig tid, kjempe seg inn gjennom de tunge dørene, og mann for mann bytte sine liv mot radølene. Jeg hørte selv en bueskytter fortelle mange år senere i Vardsal, at det gikk tre soldater på hver bonde på Bø den kvelden. Dette fortalte han like før jeg drepte ham i en bakgate der.

Likevel var slaget tapt da morgenen grydde. Husene brant, engene var dekket av lik, og det lå en kvalm eim i luften av røyk og brent kjøtt. Jeg gikk oppover Svarta i gryningen, snek meg lett forbi soldatene og strøk til fjells. Der møtte jeg Alv Svarte og Runa Herde, og sammen dro vi av gårde, for aldri mer å vende tilbake til Radal. Siden har vi drept alle av kongens soldater som var der den natten som vi har kommet over. Og lovet være Rahelerne som halshugde det svinet Perignon, forbannet være hans navn til evig tid, for en konge som slakter sine egne, er verre enn noen okkupant.