Forskjell mellom versjoner av «Ravnariket»

Fra EC
Hopp til: navigasjon, søk
(Historie)
Linje 19: Linje 19:
 
For folkeliv og klesdrakt, se [[Appendix V, Folkekompendiet]]
 
For folkeliv og klesdrakt, se [[Appendix V, Folkekompendiet]]
  
[[Kategori:Ravnariket| ]]
+
[[Kategori:Nasjoner]]

Revisjonen fra 9. feb. 2010 kl. 15:42

Ravnariket er et konstitusjonelt kongedømme beliggende vest for Avin- og Gråfjellene, mellom Kandaharelva i sør og Eidelv i nord.

Våpen: På sølv bunn en svart ravn, oppslående med røde klør og tunge.

Kongsretten i Ravnariket er av historiske årsaker fordelt mellom de tre slektene Eigatun, De Rayall og Soutingore. Befolkningen er Vestmenn, og språket likner det som blir snakket i Eidaland. Ravnarikinger er i verden kjent for å være praktiske, joviale og drikkfeldige, og Ravnarikets konger har ofte utmerket seg med å være svært duglige både politisk og millitært.

Ravnarikets trone sto fra dets grunnelggelse etter slaget ved Eigatun (691 eN) og fram til 20 eE (711 eN) ved det gamle Ville d'Aginton (Eigatun), men ble senere flytte til Nordsal, hvor det har ligget siden.

Historie

Ravnariket var i utgangspunktet et avinsk protektorat, etter at området Eigatun ble okkupert av en ekspedisjonsstyrke under Cedrique Agiton (se: Agiton, Cedrique). Etter slaget mot garderene i 691 eN (se: Eigatun, Slaget ved) ble Ravnariket grunnlagt i felleskap av Armand Agiton, Ravnarikets første konge (se: Agiton, Armand) og Blodige Birger som var prins under hans styre (se: Birger, Blodige, Prins-) som et kompromiss for å beholde aliansen dem i mellom etter slaget. Navnet har Ravnariket fra Blodige Birgers felttegn (se: Ravnebanneret). Tidsregningen i R. regnes fra denne dagen og anngis i år etter Eigatun (se: Tidsregning).

De første årene var kongsmakten svak. Kong Armand I av Eigatun ønsket å forene Ravnariket med Avignon, og ble til slutt utfordret og drept av Blodige Birger. Den neste kongen, Lubrique De Rayall (se: De Rayall, Lubrique I, Kong) forente de to fraksjonene, og sikret dermed Ravnariket som stabil og uavhengig stat. I de påfølgende årene hadde det unge landet likevel en påtagelig svak kongsmakt.

I 140-årene eE (830-årene eN) brøt deler av sentraladministrasjonen i søndre Ravnariket sammen, og styret ble overtatt av Skyggen fra sitt hovedsete i Radal. Kombinert med at landet mistet store deler av hæren i slaget om Hallaborg, mistes kronen mulighetene til å holde selv en sumarisk kontroll. Under Prins Transistus Soutingore (se: Transistus I, Soutingore, Kong-) ble Skyggen fordrevet, og både den og de Skyggeløse ble forbudt og Hånden ble erklært statsreligion. Under kong Transtus I ble Ravnariket en stabil, velstyrt stat med en sterk sentralmakt. Transtus I er i Ravnariket utsatt for noe nær en helgendyrkelse, og annsees som landens "virkelige konge". Etter hans eksempel har alle konger i Ravnariket latt seg krone på Kongens sten i Radal.

Ravnariket har siden vært et stabilt kongedømme, hvor de tre slektene forholdsvis fredlig har vekslet på makten, fram til et interregium i 330-årene eE (1020-årene eN). Landet ble kastet ut i borgerkrig i 340-årene eE (1030-årene eN). Etter dette overtok kong Fuscus I, kalt Gudløse (se Fuscus I, Kong-) som forbød all religionsutøvelse og stabiliserte landet.

For folkeliv og klesdrakt, se Appendix V, Folkekompendiet