Veritas:Khonternes hellige skrift

Fra EC
Revisjon per 22. aug. 2007 kl. 11:37 av Kristian (diskusjon | bidrag) (New page: I all evighet har Sannheten, verden og gudene vært til. Hånden kjenner Sannheten, og er derfor den edleste og mektigste av alle guder. ==Slik ble dyrene og menneskene til== Gudene svevd...)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til: navigasjon, søk

I all evighet har Sannheten, verden og gudene vært til. Hånden kjenner Sannheten, og er derfor den edleste og mektigste av alle guder.

Slik ble dyrene og menneskene til

Gudene svevde over verden. Der var skoger og sletter, vinder, fjell og hav, men der var ingen til å leve i skogene eller løpe over slettene, ingen til å synge i vindene, beseire fjellene eller svømme i havene.

Og gudene ga liv til hver sin skapning. Én gud skapte hjortem og sa den var perfekt med sine vakre horn. En annen gud skapte ørnen og sa den var perfekt med sin lydløse flukt gjennom luften. En tredje gud skapte ørreten og sa den var perfekt med sin sølvskimrende, glatte kropp. Og slik ble dragene og alle dyrene, fuglene og fiskene til.

Men Hånden skapte Dronning Numehne, det første mennesket. Hun var uendelig skjønn og edel, og Hånden stilte Sannhetens Sten ved hennes føtter, og hun la pannen sin mot den, så Sannheten, og smilte. Og hun var perfekt. Og Numehne ble menneskenes mor.

Men de andre gudene ble misunnelige. Dragene så at stjerne viste at Numehne bare kunne drepes av menneskehånd, så hun kunne ikke røres. Men da hennes første barn, en datter, lå i sin mors liv, sendte gudene et stort jordskjelv til Numehnes land, og Dronningen ble kastet omkull på leiet sitt. Datteren hadde som sin mor et skår i leppen slik harene har, og da jorden ristet, delte hun seg etter skåret og ble til tvillinger. Og disse tvillingene, de første menneskebarn, var ikke perfekte, for de hadde hver seg bare halve sin mors fullkommenhet. De ble født, men da Numehne lot dem legge pannen mot Sannhetens Sten, ble Sannheten for mektig for dem, og de falt om og våknet ikke mer. Og Numehne la dem i en krypt i en dal og gråt for dem, og slik ble Innhavet til, salt av tårene hennes.

Og Hånden lot Numehnes neste barn bli født uten skåret i leppen, ikke lenger perfekt, men likevel de høyeste skapninger i verden. Fordi menneskene ikke lenger kunne se Sannheten og leve, skjulte Hånden Sannhetens Sten.

I all evighet har Sannheten, verden og gudene vært til. Hånden kjenner Sannheten, og er derfor den edleste og mektigste av alle guder.

Slik ble khonterne Håndens utvalgte folk

Numehnes barn spredte seg i landene, og de livnærte seg av verden. De levde i skogene, løp over slettene, sang i vindene, beseiret fjellene og svømte i havene. Men den eldste datteren, Ammadia, ble hos sin mor og lærte mye av henne. Og Ammadias slekt sådde jorda, bygget i stein og ledet vannet dit de ville, og med Numehnes hjelp levde de i rettferdighet.

Men uten Sannheten ved sin side henfalt mange mennesker til falske veier. De famlet i blinde og røvet og løy og tok hverandre av dage. Og Hånden hadde medlidenhet med disse sine egne egne skapninger. For å vise sitt miskunn uten å vekke andre guders misunnelse valgte han seg én slekt av menneskenes mange slekter som sin egen, ett folk han ville ta under sin beskyttelse og lede.

I de dager levde khonterne blant sine brødre ved fjellet Kasharkush i øst. Men Hånden ga Deil Khont, vår folkefører, et kall. En svale, som for evig og alltid skal være et tegn for vårt folk, stupte ut av himmelen og satte seg i hans hender og sang mot himmelen, og et veldig lys strålte fra den og Hånden avdekket sin mening for Deil Khont. Og han samlet sitt folk rundt seg og forkynte at de skulle reise mot vest, til et nytt land i fjellene og en fruktbar dal. Der skulle Hånden åpenbare en ny Sten for dem, en Sten som skulle vise dem den Sanne vei. Og folket gledet seg, for de skjønte det var godt.

Og da folket løftet sine armer i hyllest til sin nye gud, skjedde det at hver enkelt av dem ble merket med Håndens Tegn. På sitt venstre håndledd hadde de Kverms tegn, og Kverm er Håndens nedbrytende og kaotiske kraft. På sitt høyre håndledd hadde de Kyrons tegn, og Kyron er Håndens oppbyggende og ordnende kraft. Og slik høsten må komme for å gi grobunn til vårens spirer, og slik våren må komme for å gi skudd til høstens frukter, slik er også khonterne gjort opp av de to kreftene. Og til evig tid skal Håndens utvalgte være merket med disse Tegn.

I all evighet har Sannheten, verden og gudene vært til. Hånden kjenner Sannheten, og er derfor den edleste og mektigste av alle guder.

Slik skjedde reisen til det nye landet

Deil Khont samlet sitt folk rundt seg, og de vandret ned fra fjellet Kasharkush og ned i den veldige dalen i vest. Og på reisen møtte de ammaderne, våre forbundsfeller, beskyttet av Dronning Numehne og uløselig lenket til hennes skjebne. Og Deil Khont trådte foran Dronningen, og med ett fløy en svale inn i tronsalen og la seg i Hennes fang og døde hen. Og Deil Khont sa: Se, hun er alle menneskers mor. Til henne skal vi vende tilbake når vi oppgir livet.

Og ammaderne og khonterne ble venner og skiltes som venner, for khonternes mål lå lenger mot vest, på den andre siden av de barbariske avaenes områder. Og på veien stormet en horde av dette folket mot khonterne og ville plyndre og drepe dem. Men da krøp en orm sammen i spiral ved Deil Khonts venstre side, og en hare sprang fram fra et hull på Deil Khonts høyre side og løp i rett linje mot vest. Og Deil Khont blottet sine håndledd, løftet dem mot himmelen og sa:

Til Hånden, den evige, vender jeg meg
Til Hånden er min tanke rettet
La mine skritt ledes mot Sannheten
Så jeg kan vandre i lys med de levende

Og barbarene mistet forstanden og visste ikke lenger hvor de var, og ingen angrep khonterne mer på deres vandring.

Og khonterne nådde målet for sin ferd, den Hellige Obelisk.

I all evighet har Sannheten, verden og gudene vært til. Hånden kjenner Sannheten, og er derfor edleste og mektigste av alle guder.

Slik fikk khonterne sin gudedyrking, sine lover og sin magi

Deil Khont la sin panne mot den Hellige Obelisk, og visste straks hvordan khonterne skulle tjene Hånden, og han bød sitt folk søke Sannhet, følge Loven, bære fram takkoffer av den første grøden og ikke blande sitt blod med andre folk, for bare khonterne er utvalgt av Hånden, og bare de bærer hans Tegn.

Og Sabhan Lask la sin panne mot den Hellige Obelisk, og visste straks hvilke lover khonterne skulle leve etter, og han bød dem leve etter de regler som han skrev ned og synte dem.

Og Rubrik Frutch la sin panne mot den Hellige Obelisk, og lærte magiens hemmelighet, og gikk straks ut og løftet en veldig mur opp av fjellet til vern om de utvalgte.

I all evighet har Sannheten, verden og gudene vært til. Hånden kjenner Sannheten, og er derfor den edleste og mektigste av alle guder.